ikveld heier jeg på ruben og jon

I morgen: rødt. 

valgmuligheten er mange. hva skal velges bort. jeg vet ikke, man kan velge.

life oh life

jeg har ofte tenkt på hvordan mitt liv hadde vært som materiale for en film og jeg har (i likhet med mange andre av dere) blitt trist av tanken, det hadde kanskje ikke vært så interessant, faktisk. høydepunktene er der, men det er lite konflikt, det er noen nedturer, men var de virkelig så ille. nei, de var ikke det.
jeg står opp, nå om dagen kanskje jeg skifter en bleie, setter på kaffen, går i dusjen, gjør min daglige dont og kommer hjem til kone og barn og prøver å finne på noe til middag.

sånn går jo dagan, jo innimellom kanskje jeg drar til et varmt sted, en ny storby, leser et blad, en bok, tar meg en fest, tar meg en runk i en ensoom stund, kanskje jeg til og med blir veldig full og sier masse interessante ting og gjør mange minneverdige saker. men det er glemt i morgen, det blir ikke husker i hundre år. 

det er derfor jeg har tenkt at jeg skal, i likhet med mange andre, begynne å fortelle mer om mitt liv, på en litt mer "spennende" måte, sprite det opp litt(det er her bloggen kommer inn, for mitt ettermæle). 

da "den nye vinen" bruste med fjøra i oslo på nittitallet var det ikke mye mer spektakulært enn det jeg og mine peeps vanligvis holder på med til vanlig. da ari fortalte i et intervju hvordan det e g e n t l i g var, da han hadde proklamert at vi er den nye vinen, hørtes det ganske tamt ut.

man må romantisere. man må gjøre seg selv til <the leading role in your own blockbuster movie>, jada, nå høres jeg ut som en life coach, men jeg er jo det, på en måte. mer om det senere(i en annen post). 

hvorfor jeg kom på dette her var dommen til åsne seierstad, som visstnok har startet en ny bølge av romanpersoner som ikke egentlig vil være romanpersoner(eller ville de det?) og skal alle mann(og kvinner) gå rettens vei. knausgård blabla han danske som ikke har noe navn lenger osv. osv. 

og jeg bryr meg jo ikke så mye, det er en kjedelig debatt, uinteressant osv. en roman er en roman er en roman. uansett. det er ikke virkelig. det er ikke virkeligheten. virkeligheten er grå. grå som uniformene til UPS og minst like dyrt mht frakt.

men så leste jeg anmeldelsen av kommandør treholt og ninjatroppen i morgenbladet forrige fredag og så til min "forskrekkelse" at min fars gamle og nå avdøde venn, skipsreder hans otto meyer spiller en viktig rolle i filmen, eller jon øigarden(wtf?) spiller han og er treholts nemesis. 

meyer var endel av den hemmelige tjenesten i norge etter krigen og historiene om han er mange og meget interessante(fortalt av en person som er flink til å fortelle(romantiserende) om andres liv). 

jeg kjente han som barn. en karismatisk og til tider streng herre (han lærte min gode venn m. å spise med kniv og gaffel, på riktig måte, og det var på en liten rustikk tapasrestaurant i en bakgate i palma), men en mann med humor og humør. han skremte livskiten ut av meg med spøkelseshistorier da vi var på besøk på øya hans i langesundsfjorden og han var en jævel med krabbetegnene. han hadde også en militærjeep som jeg elsket, og er kanskje grunnen til at jeg den dag i dag blir mo i knærne av den type motorfartøy. 

ja nok om det,  jeg kom ihvertfall på dette med levende romanpersoner, hvem er de egentlig?

nå har jeg ikke sett filmen, men jeg har sett gamle meyer i øigardens tolkning i traileren og jeg lurer jo på hva mannen ville sagt. jeg vet ikke om han hadde likt det. jeg tror ikke det, men jeg tror ikke han hadde brydd seg så mye heller. 

nå hva var mitt poeng? jeg vet ikke. jo. å romantisere, det er kanskje bedre enn å karikere? men egentlig spiller det ingen rolle. så lenge livet ditt blir en film. og det blir det ikke. 

premier league

-

i min sene barndom/tidlige ungdom ble det mange lange netter foran skjermen til vår svarte ibm.
i tillegg til hiphop.no på mIRC(undernet), ble mye av dagene/nettene brukt på å  kjøpe og selge spillere, utvikle taktikk( diamond formation, gung ho osv.) finne wonderkids og sette keeperen til motsanderlaget som spiss og spissen som målvakt.

det fantes ikke noe særlig mer tilfredstillende enn å plassere stjernespilleren til feks. juventus? eller barcelona? på tranferlisten for så å kjøpe han opp med man utd til 50% av verdien.
det var tiden hvor michael owen var vidunderbarn og david trezeguet var kjapp, ung og lovende( og jeg kjøpte dem). jeg solgte mine aldrende squad players og (denis irwin, steve bruce, gary pallister) og kjøpte inn allessandro nesta og paolo maldini og bygget opp en etterhvert gedigen formue. jeg var uovervinnelig. spilte jeg champions league finale, vant jeg oftest 9-0(jeg var jo selvfølgelig begge lagene).
etterhvert kom editor-funksjonen, husker ikke hvilket år, men da lagde jeg min egen spillerprofil. 16 år fra norge med 20 i alt fra determination til pace til set pieces. jeg fikset det slik at transfermidlene mine ble tredoblet og jeg bygde ut old trafford med mange tusen seter før sesongstart.
hvis du aldri har spilt championship manager(nå football manager) skjønner du kanskje ikke så mye av dette her, det er meget komplisert, men det er nå jeg kommer til poenget:
for jeg drømte mange ganger om å gjøre dette her i det virkelige liv, aller helst ville jeg selvfølgelig være stjerna, topscoreren, vidunderbarnet, men en kneskade satte en stopper for den drømmen.. så å være en manager med ubegrensa med midler, ja det hadde vært topp gitt.
dette var jo utenkelig for bare noen år siden, ja ok, real madrid og barcelona hadde(har) mye penger og manchester united hadde også endel pund i banken før glazer-gutta kom over fjorden med gjelda si, men det var ikke u b e g r e n s e t og det var ikke så farlig, dette var vi jo vant til.
men så plutselig, ut av ingenting dukket det opp en russer i london som kjøpe opp spillere fra fjern og nær og gjorde helomvendig i chelsea og nå har det søren meg ploppet opp noen sjeiker på den lyseblå siden av manchester.
og de spiller my kind of game. akkurat slik jeg ville gjort det, slik jeg har drømt om i alle disse åra.
de har til og med kjøpt mario balotelli, et av vidunderbarna på fm2010(de har også robinho som var vidunderbarn i santos for noen år siden). men samtidig liker jeg det ikke. ikke fordi det er feil lag som har penger, neida, det er ok, men problemet er at stort sett bare gøy i en eller to sesonger, så pensjonerer du deg og starter på nytt med crystal palace eller preston north end.
men da er det kanskje greit at det er chelski og shitty. jeg vet ikke. jeg er bare en pensjonert manager med sjukt mye poeng i den virtuelle hall of fame.