life oh life

jeg har ofte tenkt på hvordan mitt liv hadde vært som materiale for en film og jeg har (i likhet med mange andre av dere) blitt trist av tanken, det hadde kanskje ikke vært så interessant, faktisk. høydepunktene er der, men det er lite konflikt, det er noen nedturer, men var de virkelig så ille. nei, de var ikke det.
jeg står opp, nå om dagen kanskje jeg skifter en bleie, setter på kaffen, går i dusjen, gjør min daglige dont og kommer hjem til kone og barn og prøver å finne på noe til middag.

sånn går jo dagan, jo innimellom kanskje jeg drar til et varmt sted, en ny storby, leser et blad, en bok, tar meg en fest, tar meg en runk i en ensoom stund, kanskje jeg til og med blir veldig full og sier masse interessante ting og gjør mange minneverdige saker. men det er glemt i morgen, det blir ikke husker i hundre år. 

det er derfor jeg har tenkt at jeg skal, i likhet med mange andre, begynne å fortelle mer om mitt liv, på en litt mer "spennende" måte, sprite det opp litt(det er her bloggen kommer inn, for mitt ettermæle). 

da "den nye vinen" bruste med fjøra i oslo på nittitallet var det ikke mye mer spektakulært enn det jeg og mine peeps vanligvis holder på med til vanlig. da ari fortalte i et intervju hvordan det e g e n t l i g var, da han hadde proklamert at vi er den nye vinen, hørtes det ganske tamt ut.

man må romantisere. man må gjøre seg selv til <the leading role in your own blockbuster movie>, jada, nå høres jeg ut som en life coach, men jeg er jo det, på en måte. mer om det senere(i en annen post). 

hvorfor jeg kom på dette her var dommen til åsne seierstad, som visstnok har startet en ny bølge av romanpersoner som ikke egentlig vil være romanpersoner(eller ville de det?) og skal alle mann(og kvinner) gå rettens vei. knausgård blabla han danske som ikke har noe navn lenger osv. osv. 

og jeg bryr meg jo ikke så mye, det er en kjedelig debatt, uinteressant osv. en roman er en roman er en roman. uansett. det er ikke virkelig. det er ikke virkeligheten. virkeligheten er grå. grå som uniformene til UPS og minst like dyrt mht frakt.

men så leste jeg anmeldelsen av kommandør treholt og ninjatroppen i morgenbladet forrige fredag og så til min "forskrekkelse" at min fars gamle og nå avdøde venn, skipsreder hans otto meyer spiller en viktig rolle i filmen, eller jon øigarden(wtf?) spiller han og er treholts nemesis. 

meyer var endel av den hemmelige tjenesten i norge etter krigen og historiene om han er mange og meget interessante(fortalt av en person som er flink til å fortelle(romantiserende) om andres liv). 

jeg kjente han som barn. en karismatisk og til tider streng herre (han lærte min gode venn m. å spise med kniv og gaffel, på riktig måte, og det var på en liten rustikk tapasrestaurant i en bakgate i palma), men en mann med humor og humør. han skremte livskiten ut av meg med spøkelseshistorier da vi var på besøk på øya hans i langesundsfjorden og han var en jævel med krabbetegnene. han hadde også en militærjeep som jeg elsket, og er kanskje grunnen til at jeg den dag i dag blir mo i knærne av den type motorfartøy. 

ja nok om det,  jeg kom ihvertfall på dette med levende romanpersoner, hvem er de egentlig?

nå har jeg ikke sett filmen, men jeg har sett gamle meyer i øigardens tolkning i traileren og jeg lurer jo på hva mannen ville sagt. jeg vet ikke om han hadde likt det. jeg tror ikke det, men jeg tror ikke han hadde brydd seg så mye heller. 

nå hva var mitt poeng? jeg vet ikke. jo. å romantisere, det er kanskje bedre enn å karikere? men egentlig spiller det ingen rolle. så lenge livet ditt blir en film. og det blir det ikke.